Det er ikke selve stikket som plager meg

Helt siden stivkrampesprøyten i 5. klasse, har jeg reagert på sprøyter og grudd meg i hjel hver gang det blir snakk om en vaksine eller blodprøve. Jeg var veldig spent når stivkrampesprøyten skulle tas og husker at jeg analyserte ansiktene til hver og en av elevene som kom tilbake etter de var ferdige. En av guttene hadde grått, noe som gjorde det enda skumlere. Da det var min tur satte jeg meg på stolen og den skumle helsesøstra begynte å smøre på desinfiksjonsmiddel med bomullsdotten. Bare dette tror jeg var nok til å sette i gang en reaksjon hos meg. Jeg ble kvalm og uvel og følte at jeg ikke fikk puste. Jeg fikk vite i ettertid at jeg hyperventilerte. Skolen måtte ringe mamma og jeg ble liggende strak for å roe meg.

Det har vært slik siden. Jeg var sikker på at jeg skulle klare å vokse det av meg. Men det blir ikke noe bedre. Og jeg hater det! Jeg blir en småunge. Jeg kommer til doktoren kledd som en dass og jeg går ut igjen med hovne øyner og likblekt ansikt og med en eneste tanke i hodet om å komme seg hjem i seng med beina i været så fort som bare mulig.

I dag var en slik dag. Fordi jeg fortsatt ikke har blitt bedre etter påbegynt penicillinkur, der jeg har hatt dager med høy feber, var det ned for å ta flere prøver. Jeg regnet jo med at det kanskje måtte bli en blodprøve i armen, men prøvde ikke tenke så mye på det. Da doktoren bekreftet dette var det nok til å sette i gang kaldsvetten som er det første som skjer når jeg skal ta sprøyter. Først i hender, så ansikt og så resten av kroppen. jeg ligger alltid nede når jeg tar sprøyter. Deretter får jeg beskjed av sykepleier om å puste godt med magen. Det som ofte skjer er at jeg puster for mye og for fort og jeg begynner å hyperventilere som gjør at det blir ubalanse mellom co2 og o2 i blodet. Derfor blir man svimmel og føler nummenhet i kroppen. Hendene mine begynte å prikke kraftig og jeg ble så tungpustet jeg følte jeg ikke fikk puste.

Jeg vet ikke hvordan jeg kan bli kvitt dette men jeg vet hva som gjør det bedre for meg hvert fall. Dette er andre gang i mitt liv at jeg tar en blodprøve i armen. Forrige gang var jeg godt forberedt og da gikk det greit. Det som var betryggende den gang var at mamma (ja mamma! Men det kan være en hvilken som helst annen person) og pleieren som stakk meg pratet om naboen og vanlige ting som gjorde at jeg fokuserte på det i stedet for å fokusere på det som skjer i armen. Det er ikke godt å høre at "hyperventileringen gjør at det er vansjelig å få ut blod". Fortell den som stikker deg hvordan du ønsker å ha det. For min del må jeg si fra at jeg må ligge nede, jeg må få kald klut på pannen, ha kaldt vann tilgjengelig og ellers fortelle hvordan jeg pleier reagere. En annen ting som kan hjelpe om man hyperventilerer er å puste i en pose. Dette stabiliserer karbondioksidet og oksygenet i blodet. Jeg har heller ALDRI sett på når sprøyten blir tatt og vet ikke engang hvordan de ser ut.

Så skulle jeg egentlig pynte opp med noen bilder her. Jeg googlet blodprøver og når jeg fikk se hvor store de glassene for blodprøvene var måtte jeg bare lukke det rett ut igjen! Fy. Da ble det ingen bilder i denne omgang! Håper dette kanskje kan være til hjelp for andre som har det på samme måte.

2 kommentarer

siljeshobbyrom.blogspot.com

19.nov.2010 kl.00:17

Tjihi ;)

Å eg som la inn 3 veneflona i dag, å syns det e så gøy ;))

(Så lenge ikje eg fer stikk då:)

Lillebror

21.nov.2010 kl.17:07

hehe,, kjenne mg litt igjen :P

Skriv en ny kommentar

hits